Asfalt Forlag Anbefaler: Grapecityjuice

Det har gått lang tid mellom hver anbefalingspost her på bloggen. Eller poster i det hele tatt.

Da jeg leste Kristina sin tekst “alle våre dager” på bloggen grapecityjuice var jeg bare nødt til å dele dette med andre.

Klikk på linken(e) og kos dere. Dette er nydelig.

Utdrag fra SuperPussy

bildet er fra bloggen bargirlsrpeople

SuperPussy er et nytt prosjekt. Kanskje blir det utgitt på Asfalt Forlag. Kanskje blir det utgitt et annet sted. Eller kanskje det aldri blir utgitt i det hele tatt. Uansett, noe er på gang.

SuperPussy er en historie om død og fordervelse. Om lurvete gater i Thailands hovedstad og et folk i opprør. Men aller mest er det en historie om kjærlighet som bokstavelig talt dør bort mens opprøret i Bangkok mellom mars og mai 2010 når nye høyder.

Her er et lite utdrag, og tilbakemeldinger mottas med stor takk:

Et sted langt borte ser jeg en skyskraper. På toppen er det en levende flamme som beveger seg i vinden. Et annet sted: Noen henger etparogtredve etasjer over bakken. Han sveiser. Det gnistrer. Over ham har ett fly begynt å gå inn for landing. Lynet glimter byen gul og skraverer den mørke himmelen fiolett.

Nedenfor ligger englenes by og brøler.

Der. På bakken. Krung Thep, byen med et navn på over 30 pompøse ord. Walkietalkiestemmer gjennom plast, rust og metall, blant oppskrapede mopedtaxier og frynsete gatebikkjer. Blant insektselgere, og marsjerende bønder, blant iskremselgere (her serverer de iskrem i pølsebrød), og de radikale akademikere. Der, tenker jeg, der ute har jeg danset meg svettende gjennom nettene, jeg har sett dem gapskratte med leppene strukket som norgesglasstrikk og når jeg tenker tilbake hører jeg ingenting, som om jeg ser på dem fra innsiden av et akvarium.

Iblant tenker jeg at jeg har sett alt og vet at det er feil. Jeg har trodd jeg har kjent dem. Jeg har hørt dem og jeg har elsket dem. Jeg har grått med dem. Og jeg har tenkt at disse menneskene, de er barn av buddha, de er engler, de er engler og de vet det ikke.

Hun er død, tenker jeg. Og det eneste jeg har igjen er en by full av falne engler, dunsten av kremerte kropper mot balkongen og spøkelser på soverommet.

*******

Men jeg har også sett denne byen opp-ned. Jeg har trasket de kakkerlakknusprende gatene fra Sukhumvit til Patpong. Jeg har sett byens ulovlige mørkebrune, airconstive brystvorter på støvete gogobarer gjennom strimer av lys fra eksosskitne hjørnevinduer og jeg har sett dem, mennene i dress, asiatene, araberne, europeerne, de feite amerikanerne, de er her, alle sammen, de sitter der, i sofaen, omringet av småjenter jeg tror er små, som kanskje ikke er det, men like fullt med knapt utblomstrede brystvorter, som små kløende myggstikk som bare venter på å bli klådd, og det slår meg at dette, det er et rekreasjonssenter for pedofile.

Er det her jeg vil ende opp?

Jeg kjenner umiddelbart igjen stemmen hennes, det er uker siden nå og ryggen min klør fortsatt:

Hello my name Joy you like me? I like like you not like alab not like thai you want me I can do for free for you one hour feel my skin vely soft.

Jeg tenker at dette har jeg hørt før, og jeg kommer garantert til å høre det igjen. Jeg anslår alderen hennes til å være et sted mellom 12 og 45. Bak oss ligger rommene med de gule gardinene, med de små, firkantede vinduene med de trege haspene som asymmetrisk dekorerer den ruglete betongveggen så det ser ut som et mekanisk ansikt. Veggen som skal skille oss fra dem, veggen som ingen kan rive ned før jeg har kommet meg til helvete ut i virkeligheten igjen.

Asfalt Forlag slår et slag for muslimer

Det kan virke som det er på tide at noen viser et bedre bilde av muslimer enn det som blir vist i media. Med det menes det ikke at kritikken i media ikke er på sin plass, men at bildet av muslimer er ganske mye mer nyansert enn det man får se gjennom dagbladet, vg og aftenposten.

Asfalt Forlag anbefaler derfor Yusuf Islam (tidligere kjent som Cat Stevens), sammen med The Ukulele Orchestra of Great Britain.

For øvrig artig at mannen som skrev “Oh Baby, Baby it’s a Wild World” ikke fikk lov å slippe inn i USA på grunn av terrorfare.

Sjekk ut teksten til “Peace Train” under og hør sangen på toppen av posten:

Now I've been happy lately, 
thinking about the good things to come
And I believe it could be, 
something good has begun

Oh I've been smiling lately, 
dreaming about the world as one
And I believe it could be, 
some day it's going to come

Cause out on the edge of darkness, 
there rides a peace train
Oh peace train take this country, 
come take me home again

Now I've been smiling lately, 
thinking about the good things to come
And I believe it could be, 
something good has begun

Oh peace train sounding louder
Glide on the peace train
Come on now peace train
Yes, peace train holy  roller

Everyone jump upon the peace train
Come on now peace train

Get your bags together, 
go bring your good friends too
Cause it's getting nearer, 
it soon will be with you

Now come and join the living, 
it's not so far from you
And it's getting nearer, 
soon it will all be true

Now I've been crying lately, 
thinking about the world as it is
Why must we go on hating, 
why can't we live in bliss

Cause out on the edge of darkness, 
there rides a peace train
Oh peace train take this country, 
come take me home again

Asfalt Forlag anbefaler: Bjarne Bare

Foto: Bjarne Bare

Bjarne kan gjøre omtrent hva han vil, og han lander uansett fjellstøtt på beina. Når det kommer til foto er det i hvert fall ingen tvil. Hardt arbeid og et solid talent er en god oppskrift.

Det er noe helt rått med mange av bildene hans og det er ikke rart at det tok kort tid før han skjøt fart som et ungt fototalent i Norge.

Etter hva Asfalt Forlag har forstått går også prosjektet hans MELK bra. Sjekk ut Natt Og Dag sin artikkel her.

For å sjekke ut Bjarnes bilder, sjekk ut nettsiden hans.

Through the Venice canals in my mouth

Jeg har oversatt en av tekstene mine til engelsk. Ved hjelp av mine egne, begrensede engkelskkunnskaper, fantasi, samt Google Translation ble dette resultatet av teksten “Gjennom kjeftens veneziakanaler”.

English: This is the result of me trying to translate one of my poems from Norwegian to English. It is probably loaded with bad English. But I try it anyway. Enjoy.

Through the Venice Canals in my mouth

Breathe. Breathe deeply. Here
somewhere between temple and temple, you are still
somewhere between the trees, between the faces

between the faces I do not know
where you disappear.
Breathe. Inhale. Breathe slowly. Tomorrow, there is nothing here,
together we doubt, somewhere, between our heads, between the walls of our heads
where you still have a place, somewhere between the screws in the jaw, and tongue point, somewhere around everything we know,

all we would know, all we knew; hall ankles or wisdom teeth, split into four, drawn out, nerves,

worn nerves, such as hair, such as strings of a ukulele, never tightened enough, just tone deaf nerves struggling, playing and screaming.

Just breathe. Breathe deeply. Breathe so I can hear the sounds in your lungs, so I hear the tinkle in your chest made of porcelain

Breathe. Exhale. Dance me to a place
between your ears. I know it now, the air, hot
somewhere between the bones
a place we belong, a place where broken ribs sticking crookedly out of the skin, out of the flesh

tenderly as torn abrasions where the skin thins out
a place where blood vessels pushes through the surface into the air, the blood vessels that have not yet been cut over, you know it hurts,

but it does’nt matter as long as you breathe, breathe in my ear, the ear who doesn’t listen or the eyes that tries to see.
We belong here. Somewhere between ear and ear, this is where we live, hiding us away.
Speak. Speak low. Speak softly and breath, breath deep, breath me where you know it is sitting. Where
it burns into the skin, where it sway through the empty kneecaps,
through the faces we don’t know, between the trees
a place where we hold each other’s heads in our hands
as if we are tired of each other.

Please: Breathe! Speak! Breathe slowly, calmly, warmly. A place we hide,

unseen, untouched, unheard. Breathe. Inhale. Talk
so it fog up on the blind eyes.
Breathe. Or disappearances
through the Venice canals in my mouth
those who are waiting to be sealed, those who are waiting to be filled as ancient port cities
based on water, restored with bulky air masses of stone, with running, shady rats in underground passages.
This is where we live, a place,
between our heads, between temple and temple, where the trees meet, where our faces
disappear in the vanishing point, where everything screams, hammers,
and we don’t even notice it.

To fotografier 1983-1997, Pedro Carmona Alvarez

I serien Asfalt Forlag anbefaler, presenterer vi Pedro Carmona Alvarez sin fantastiske tekst “To Fotografier 1983 – 1997″. Teksten finnes i sammenslåingen av “Clown Town” og “Prinsens Gate”, begge utgitt på Cappelen Forlag, nå Cappelen Damm.

En inspirerende, hektisk og deilig tekst. Nyt.

TO FOTOGRAFIER 1983 – 1997

I

MITT NAVN ER bUG           hva jeg husker

hvilke forskjeller i farger, fallet

håret gjør om morgenen, en dag jeg har glemt

kors på halsen            å bestemme seg

plutselig for å lese erindringene

elleve år senere          samle på

sigarettpakker den første gangen charlie parker

spiller i NYC 15 år gammel

en søndag, nygårdsgaten, bergen

ciy             klown town                      og på

spørsmålet where you from kid, svarer han

from just around mitt navn er

BUG    dette er hva jeg husker: ekvilibrium

et sted står det (…) man leviterer

og utånder og er en malabarist av ypperste

klasse : delirium er en pike

som snakker usammenhengende     og ut av

munnen: blomster          håp                        mitt

navn er håp         II vi leker i skogen,

rett etter middagen skal vi innover

mot vanntårnet         jeg sitter i leiligheten,

i dag spiser vi i stuen gardinene flagrer

jeg husker min mor            jeg

husker min mor pappa har nettopp

kommet hjem fra jobben eller han kommer

snart      vi hører lastebilen kjøre inn på

parkeringsplassen, søsteren min løper bort til

kjøkkenvinduet         hun vinker og

vinker               det er en klar dag           1983

elleve år senere skriver jeg et brev

elleve år senere lærer jeg meg et nytt

språk                elleve år senere elsker jeg

i dager med en slank pike

hukommelsen har sluttet å  spille meg puss,

jeg har gitt opp et arbeid              startet et annet

III bildene jeg

gir opp et arbeid                         lar meg avlede

når som helst                 forsvarer

fotografiet, den selvbiografiske sjangeren

eksponerer avgrensede erfaringer

Piken i huset, Manila

Drosjesjåfør, Pakistan          Karianne & Pedro

Santiago de Chile – 98          (…)

hva er det?/ et

lommetørkle/ det er ikke et lommetørkle,

det er en vakker kvinne som lener seg mot

vinduet hun er hvitkledd og drømmer om

kjærligheten jeg gir opp et arbeid

jeg har mistet begge hender, litt

tobakk og den offentlige dagboken

IV jeg ser på det grønne gresset

ved fotballbanen      Willy og Nilsen

kaster kniver etter hverandre ved husken

jeg kjente dem, jeg husker navn

mitt navn er BUG

pappa har kjøpt nye joggesko til meg,

de er hvite med borrelås          pappa spiller

ustanselig monentos jeg lærer

tre nye ord hver dag

kristendom              å løpe             maskin

hele sommeren går jeg rundt og tenker

på solen etter å  ha lest en bok

om planetene                hele sommeren går jeg

rundt og tenker på den nasjonale stadion

på sangeren pappa forteller meg

om                 jeg ser for meg garderober

brukt som celler                        en lørdag sitter

jeg og pappa på kjøkkenet    han forteller

en historie som ennå  ikke er slutt     det er min

pappa elleve år senere

skriver jeg et brev hjem           elleve år senere

finner jeg et yrke:     å undertegne

dokumenter    å måtte gjenleve           det er

vanskelig å leve blant så mye fravær

Don Ernesto                de skjøt Cafrune på

hesteryggen, jævlene, si meg er det sant

at man kan dø  av sorg        det er derfor han

er soldat og elsker det er derfor

han er av tre og metall vi ser på svensk

tv     sort-hvitt lyden av fly

radiostemmene          kroppen utenfor

presidentpalasset      elleve år senere går

jeg forbi det samme stedet   hånd i hånd

med hun som skulle bli min kone

vi leter etter en bok som heter dagen

rundt på  åtti verdener jeg ser på kroppene,

liggende på magen med hendene bak hodet

jeg ser på buksene, jakkene

soldatenes ansikter                 elleve år

senere treffer jeg en mann som ser

det hele med barneøyne           fra et hustak

noen kvartaler unna                kroppen

fortsetter å praktisere spørsmål

jeg har forvandlet meg til en slags

overlevende hele sommeren

tenker jeg på solen, sykler ned til kolbotn,

sitter på nebraska eller biblioteket           leser,

myser hele sommeren og leker, innover

mot vanntårnet            tråkker på kvister, hører

nye lyder, helt nye lukter              hver

eneste dag        hele denne sommeren

1983                    V Mitt navn er

Bug             du går fra et sted til et annet

det er det      en biografisk

dimensjon     kart og minner

fyrstikkesker             Max Pam    Max Pam

navn som grafitti     Claudia

Washington   Max Pam     Oliveira og

Gekrepten        VI i begynnelsen

av august treffer jeg fredrik ved

lekeplassen og vi snakker engelsk

med hverandre          this is a cat do you speak

english where are you from my father

my mother my little sister jeg begynner

på skolen, i 4a                     min mor oversetter

elektrolyse         hypofyse          fotosyntese

jeg husker min mor

tverrsnitt av blader og i årevis krøller jeg

tærne mot teppet i stuen                     pappa

spiller ustanselig monentos det er

ennå sommer og hukommelsen har sluttet å

spille meg puss                       jeg husker

min mor jeg har gitt opp et arbeid

jeg erklærer meg selv elektrisk

keiser               delirium er en pike som snakker

u-sammen              hengende     Max

Pam Andreas Renaldo & Clara      the world

has stopped please take your picture

now VII i skogen sitter

Kathiuska og venter på meg      jeg er på vei

med en brødskive i hånden, på vei innover

jeg løper ned alle fire etasjene

på vei mot henne der hun sitter

der det ikke finnes stier sitter hun     venter

på meg, sier hennes foreldre er kommunister

elleve år senere leser jeg et kapittel

om Montevideo og tenker på  henne igjen

det demret for ham at hjemreisen

var en utreise i mer enn en forstand jeg tenker

på henne sittende i shorts og t-skjorte

sittende på huk mens hun

med en pinne tegner noe på  bakken, noe

hun visker ut straks hun ser meg komme gående

elleve år senere gråter jeg helt alene

og biter never for ikke å  skrike

den ubeskrivelig triste historien

om Venancio og Rosa hun sier foreldrene hennes

er kommunister og jeg sier nei at

Julio Iglesias har fin stemme                  at jeg

nettopp har fått vite om alt det der

apparatene, de våte håndklærne

om arrene, jeg snakker

om sangeren pappa forteller meg om    elleve år

senere snakker han fortsatt og bryter

sammen            han forteller om avkappingen av

hendene, om latteren, skjellsordene

dette bildet som følger meg i tyve år,

disse stumpene som blør, som jeg ikke

klarer å bli kvitt                         VIII

Mitt navn er bUG            from just around,

huh? IX hun lærer

meg to nye ord             kjæreste          å

pule jeg sender henne et hemmelig

kjærlighetsbrev jeg skriver en natt det ikke

blir mørkt          den røde ordboken på nattbordet

jeg komponerer setninger

spør henne om hun vil være min

forlovede og hun sier sjærste heter det,

det heter sjærste i noe som kjennes som

år leker vi i skogen en ettermiddag vi

leker med forstørrelsesglass og solen

avslører sprekker i treverket

nesten oppe ved vanntårnet finner vi

et sted der vi senere bygger hytte

og kysser og kysser :        senere på kvelden

vil hun ringe for å fortelle at hun akkurat nå

ser en mann bli skutt på  tv-en, en mexicaner

X mitt navn er Bug     det er

bare å innrømme det

Mellom Märtha og Tore Rem

På en finurlig måte befinner “På dansegulvet var hun lokomotiv” seg nå mellom Märtha Louise og Tore Rem. På Krimklubbens(!) nettsider.

Sjekk ut: Krimklubben og takk til redaktrisen som skal takkes! Du vet hvem du er!

“Omgår klisjeene mesterlig”

Nå har ikke “På dansegulvet var hun lokomotiv” blitt sendt til redaksjoner for eventuell anmelding ennå, og det gjenstår jo å se om de faktisk vil anmelde boka.

Men noen av de som allerede har kjøpt boka har leseranmeldt dem på internettforumet “Under overflaten”.

Blant annet skriver Jane Hupe følgende:

” (…) har lest boka nå og den har en styrke som gleder meg stort.
For å begynne med omslaget. Ble glad for å finne den i stiv perm. Design, valg av skrift, plassering av skrift på formatet er smakfylt og kler tekstene. Estetikken starter med omslag, jeg anser det som viktig og du greier å starte poesien allerede der. Takk!

En nydelig bok, er imponert over hvordan du beholder din egen friskhet og stemme gjennom hele, du omgår klisjeene mesterlig og lager muligens nye som jeg flere ganger ble fristet til å sitere. God bevegelse og helhet, du holder oppmerksomheten min tett hele veien igjennom. Vakker, stygg, rå og ærlig. En bok å være stolt av.
For dere som ennå ikke har kjøpt, få det gjort før den er utsolgt. Bare gjør det.“

Også brukeren Spade har gitt en omtale:

“Har fått boka og lest den. Fornøyelig lesning. Boka åpna bra med noe jeg antar må være den omtalte novellen fra omslaget. Klossrevet kuling (som befinner seg ca midt i boka) er min klare favoritt, samens med historia om en fransk forelskelse i et badekar. “På dansegulvet er hun lokomotiv”, er en hyllest til kvinnen (alle kvinner), og det er en fin romantisk bejubling av beat-poesien. Samplinga av America er kul, og ved siden av Ginsbergspora i asfaltdikta, er det klare avtrykk av Bertrand Besigye. Begge disse dikterne nevnes i samlinga. Knutsen og Ludvigsens språkglade språklek er en annen ting som slår meg i det siste diktet som handler om krokodiller, her leker Asfalt med språket og diktet tar form av en slags hyllest til denne typen poetikk, som nok også Vindtorn (som boka er dedikert til) var en fanebærer for. Ikke mange fadermord i “På dansegulvet var hun lokomotiv”, med andre ord, men det er en fin hyllest i et ikke-sentimentalt språk, til kvinnen og dikterhøvdinga forfatteren ser opp til.

Gleder meg til neste bok.”

Les omtalene på: Under Overflaten

Til dere som har omtalt boken: Takk for det. Og jeg ønsker kritiske røster også velkomne. Jeg regner med de også finnes.

Asfalt Forlag anbefaler musikk

Ingenting inspirerer mer enn musikk. God musikk. Nå kommer to forskjellige versjoner av samme låt. Den over er en cover av Tom Waits sin sang “Green Grass” som finnes under i denne posten.

Hvem disse to kvinnene som har laget coverversjonen er, aner jeg ikke, men de får i hvert fall frem at det Tom Waits lager faktisk fremstår som helt nydelig.

Her er forøvrig teksten, skrevet av Tom Waits, muligens med litt (inspirasjons)hjelp av sin kone Kathleen Brennan.

Green Grass

Lay your head where my heart used to be
Hold the earth above me
Lay down in the green grass
Remember when you loved me

Come closer don’t be shy
Stand beneath a rainy sky
The moon is over the rise
Think of me as a train goes by

Clear the thistles and brambles
Whistle ‘Didn’t He Ramble’
Now there’s a bubble of me
And it’s floating in thee

Stand in the shade of me
Things are now made of me
The weather vane will say…
It smells like rain today

God took the stars and he tossed ‘em
Can’t tell the birds from the blossoms
You’ll never be free of me
He’ll make a tree from me

Don’t say good bye to me
Describe the sky to me
And if the sky falls, mark my words
We’ll catch mocking birds

Lay your head where my heart used to be
Hold the earth above me
Lay down in the green grass
Remember when you loved me

Søknad sendt – søker sponsorer

Søknaden til norsk kulturråd er nå sendt, i håp om å få bli med på innkjøpsordningen. Den gikk med ekspressfart fra Bangkok til Norge forrige helg, da den måtte være fremme før første februar.

Det eneste som nå gjenstår er å betale avgiften, samt å sende tre eksemplarer av boken til vurdering til utvalget som bestemmer om boken er god nok eller ikke.

Selv, selvsikker som jeg er, tror jeg boken holder god nok kvalitet til å bli tatt med under innkjøpsordningen, både når det gjelder estetisk utforming, og litterært innhold.

Men åtte tusen kroner er relativt mye for en student som driver forlag på deltid. Så nå gjenstår det bare å få inn resten av kronene. Det er rundt regnet 3000, da Asfalt Forlag allerede har blitt sponset med 5000 kroner fra en foreløpig anonym kilde. Dersom noen av dere som har lest boken allerede, eller som har lest det jeg har skrevet andre steder,  eller hørt det jeg har fremført, og har en viss tro på dette, samt har litt cash å sette på litteraturcasinoet, så ønskes alle henvendelser velkommen.

I så fall, sjekk ut kontaktsiden eller ta kontakt på andre måter, så blir vi nok enige om en ordning.

Til neste gang; fred og ingen fare.